Jeg føler at det har gått et lys opp for meg. Ikke vet jeg hva det skyldes, men jeg har det veldig bra akkurat nå. Jeg har egentlig ingenting jeg skulle klaget på, selv om jeg er ganske flink til og gjøre det uansett. Helt siden begynnelsen av uka har jeg følt meg urovekkende glad, men jeg klarer likevell og klage. Jeg er egentlig utrolig takknemlig for at livet mitt er slik det er; fordi jeg har en kropp og hjerne som fungerer som det skal, fordi jeg har mat og et sted og bo, jeg har penger, jeg har en jobb og jeg får gå på skole. Men jeg tenker skjeldent over det. For skjeldent.
Det er noe jeg egentlig skjemmes over, og jeg tenkte spesielt over det i går da jeg så på artist gallaen på tv2 der man kan ringe inn og bli fadder for barn som trenger det. Hvilken av de små myggstikkene mine skal jeg klager over i dag? Ja, for myggstikket mitt er et utrolig stor problem, særlig med tanke på at rundt om i verden opplever mennesker helt utrolige grusomheter, som verken du eller jeg kan forestille oss. Ikke bare de grusomhetene du ser om på tv. Hadde ikke du følt at livet ditt ble kastet bort om du ble sittende inne på gamlehjemmet i 20 år, før du døde hen? Er ikke dette og en liten grusomhet?
Tankene om de stakkars barna i Sudan og Uganda, fikk tankene mine til og rulle litt lengre. Ikke bare i verdensdeler som Afrika er det barn og voksne som lider; også i ditt eget nærmiljø, i nabohuset, eller rundt om i Norge og andre ressurssterke land. Vi ser ofte bare det vi vil se, og når du har betalt regningen fra plan-fadder, kan du legge deg med god samvittighet, hver kveld, resten av livet.
Vi er utrolig flinke til og overse andre menneskers lidelser, og andre menneskers egoistiske og stygge handlinger. Denne tanken om dårlig samvittighet fordi vi ikke donerer nok penger eller for at du ikke rapporterer at naboen din banker familien sin, slår oss nok ofte, men i så liten grad at vi alle er blitt vant med og skyve den bort. Priset være ildsjelene som må gjøre tidoblet arbeid, fordi vi andre ikke gjør noe.
Gi de tre kronene du har i lomma til frelsesarmeen, smil og hjelp den gamle med posene sine på butikken, fortell moren din hvor glad du er i henne og hvor mye du verdsetter henne og prat med utlendingen som ser forkommen ut i butikken.
Og det handler ikke om pengene, eller hva og hvor mye du gir. Det handler om og dele det vi har; Del byen din med invandrerne, del gleden over og gå på skole med den stille, utstøtte gutten i klassen eller del din omsorg med de eldre som ikke har noen familie og venner lengre.
Jeg ser på meg selv som en som respekterer andre mennesker og som er for likestilling og at alle skal ha det like bra her i verden.
Hvorfor gjør jeg ikke noe med det da? Jeg regner med at de fleste av dere deler mine tanker om det jeg skriver her. Hvorfor gjør ikke dere noe med det da? Vi er egoistiske, selvstenrerte nordmenn, som ikke helt engang vet hva en katastrofe vil si. (medmindre du fikk en kvise på nesa, kvelden før juleballet i fjor.)
Kan noen klappe meg hardt på skulderen neste gang jeg syter over at jeg ikke har råd til nye sko?