Idapida

You remember when we kissed
you still feel it on your lips
The time that you danced with me
With no music playing

Helga var som sagt veldig fin, for uten at senga på hotellet var to senger, slik at jeg flere ganger våknet opp midt mellom sengene, fordi dem sklei fra hverandre.
På fredag da jeg skulle oppover sto jeg lenge og ventet på bussen, som stod fast på andre siden av en ulykke like ved her. Jeg ventet i en og en halv time, ringte 177 og 175 og ingen kunne fortelle meg noenting. En mann som ventet på bussen sa at vi måtte gå 100 m bort til et annet kryss, fordi veien mellom rutebilstasjonen og storesenteret, var stengt. Han ventet på flybussen, så jeg orket ikke følge etter dem, siden jeg ikke helt visste hvor min buss skulle gå. Da så jeg cominor-bussen som skulle til tromsø, kjøre opp borte ved krysset og ut Narvik på E6′en. Jeg ble så sur, fordi jeg hadde ventet i kulda i en og en halv time.
Jeg bestemte meg for og gå bort til krysset, ikke vet jeg hvorfor. Flaks var det, fordi da jeg kom bort dit, kom akkurat en annen tromsø-buss som jeg fikk stoppet. puh. Og helt seriøst, jeg aner ikke hvordan eller hvorfor det slo meg og gå bort dit.
Vi gjorde ikke noe spesielt, men jeg hadde en veldig fin helg uansett. Tromsø er forresten ganske fint, iallefall i sammenligning med narvik.

Dagens plan er synging, kjøping av sko, trening og sove tidlig. Mamma kommenterte hvor sliten jeg ser ut, så er vell på tide og gjøre noe med det. Nå skal jeg forlate denne drittmaskinen, fordi jeg orker ikke sitte her og prate med folk som er sure, de ødelegger bare dagen min. Smile.

I dag skal jeg trene, gjøre ferdig leksene mine og bli intervjuet av Monica til portrett intervjuet vi arbeider med på skolen.
I morgen reiser jeg til tromsø, nesten rett etter skolen og blir der hele helgen. Jeg kommer hjem natt til mandag, og på mandag skal jeg på skolen og senere ha jentekveld.
På tirsdag skal jeg på skolen i to timer, så skal jeg på AI-konferanse på høyskolen i forbindelse med ungdomsbedriften, der blir jeg i fire timer før jeg drar til skolen igjen. På skolen blir jeg i to timer til, før jeg drar rett etter skolen skal jeg på jobb. Etter jobb er det ansatt-shopping og min mor kommer. Når jeg kommer hjem derfra, er det sent.
På onsdag skal jeg på skolen og klokka 11.45 har jeg enda et ub-møte med en ub fra Frydenlund. Jeg skal forhåpentligvis få  trent litt og jeg og mamma skal også ut og spise
På Torsdag har jeg ennå ikke planalgt noe, men regner med at lekser er noe jeg må ta igjen. Håper også på og få sunget litt.
På torsdag eller fredag regner jeg med at jeg møter magnus. Dessuten hadde det vært kjekt og få trent litt.
På Lørdag er jeg på jobb fra 11.00-18.30, og så drar jeg hjem. Da har jeg Magnus på besøk, så jeg regner med at vi skal finne på noe.
På Søndag har jeg endelig en dag jeg kan slappe av på. Herlig.

Det ser ut som at det blir en litt full uke, og at tirsdagen blir veldig slitsom. Det blir helt sikkert morsomt, fordi det er gøy og ha noe og gjøre, og når ting går i ett. Det eneste jeg bekymrer meg for er at jeg har vært syk i det siste og fått lite søvn. Dette har resultert i at jeg er ganske sliten nå. Derfor er jeg glad jeg har helga til og slappe av, og ta meg igjen. Så skal jeg prøve og være flinkere og legge meg på kveldene og ikke stresse. Stress fører nemlig bare med seg mer arbeid og migrene.

Føler dere at dere noen ganger er følelsesløse? Ikke i den betydning at man er slem eller nesten ond, men bare at man rett og slett prøver og kjenne etter om du føler noe over en bestemt sak, og egentlig ikke kjenner noen ingenting.
Jeg er iallefall sånn. Det skjer ikke veldig ofte, men av og til. Spesielt merker jeg det når jeg står opp om morgenen.
Jeg tenker for eksempel etter om jeg egentlig savner en person jeg savnet utrolig mye dagen før, eller om jeg egentlig er så glad i en person som jeg trodde jeg var. Om jeg egentlig har så lyst til og gjøre det jeg lenge har hatt kjempelyst til eller om jeg egentlig mener det jeg kjempet for, for bare dager siden.
Det er så rart og kjenne etter, og merke at jeg kjenner absolutt ingenting. Ingenting. Ikke vet jeg hva det er, men jeg vet at det forvirrer meg. Det var mer forvirrende i begynnelsen egentlig, fordi da var jeg redd for at jeg faktisk ikke følte noe, at jeg egentlig ikke var noe glad i den personen eller at jeg egentlig ikke ville det jeg lenge har prøvd på. Nå, er det bare veldig rart, men også avslappende og samtidig skremmende. Men jeg vet iallefall at det går over, og at det jeg følte dagen før, mest sansynlig er det jeg føler nå også, selv om jeg ikke kjenner det. Om det så ikke går over, da kan jeg begynne og lure.

Jeg har den i lilla. Tusen takk, Kristin;*

I natt hadde jeg verdens verste mareritt; Jeg drømte at jeg var alene i leiligheten og at jeg endelig hadde tort og putte inn et speil på rommet mitt. Jeg lå i senga mi og plutselig hang det to svarte kjoler i vinduet mitt. Jeg syntes det var merkelig, og jeg var litt redd, siden jeg hørte mange lyder. Jeg syntes hele tida jeg så ting i speilet, og til slut snudde jeg meg. Der så jeg rommet mitt, fult av svartkledde mensker. Da jeg snudde meg mot vinduet igjen, kom den ene svarte kjolen flyvende mot meg, og jeg var overbevist om at det var en av de svartkledde menskene som flyttet den, selvom jeg ikke kunne se dem annet enn i speilet. Jeg var så redd da jeg våknet, og trodde det var ekte.
Som dere kanskje har forstått har jeg en liten skrekk for speil. Ikke sånn til vanlig, men når det er mørkt, når jeg er alene eller kjører med noen på et mørkt, øde sted. Slik har det vært nesten så lenge jeg kan huske. Jeg blir lett paranoid når jeg er alene hjemme, særlig når jeg tror jeg ser noe i side-synet mitt. Dere vet jo at sidesynet klarer ikke blokkere ting du ikke vil se?
Mulig jeg har sett for mange skrekkfilmer, men det kommer jeg ikke til og slutte med. Jeg elsker det, uansett hvor skremt jeg blir.

Komplimenter er foresten et vanskelig tema, synes jeg. De kan lett misforstås og det er ofte vanskelig og både gi og motta dem.
For eksempel når man skriver det, på sms eller msn, noe som er blitt vanlig i dag, kan man ikke helt sikkert vite hva som menes med det. Om komplimentene blir sagt med feil tonefall, om man sier et feilt ord eller om man sier det på en innpakket eller beskjeden måte, kan konsekvensen bli det helt motsatte av den du ønsket og oppnå.
Om du får et kompliment fra en du ikke vet hvor du har eller av en gammel flamme kan dette skape mye usikkerhet. Som jente vet jeg dette godt, da vi jenter tenker mye på sånt, og diskuterer det oss imellom. Slike komplimenter kan så lett føre til misforståelser og bringe med seg mer bekymring eller spenning enn det egentlig var ment som.
Får du komplimenter fra folk du ikke tror mener det, kan det lett oppstå dårlig stemning. Det er vanskelig, og å gi rette komplimenter, på en riktig måte, er en kunst. Du må rett og slett bare øve!

Også det med å ta imot komplimenter er noe alle burde bli flinkere til. I norge regjerer janteloven, og dette skaper en stygg trend. Dette fører til at de aller fleste har lave tanker om seg selv og ikke klarer og ta imot eller bli glad for komplimenter. (Nå mener jeg også det er heslig og ha for høye tanker og seg selv.)
Om man gir et kompliment og får “næææh”, “slutt”, “ikke lyv til meg”, “ikke si sånt” eller liknende tilbake, hvor hyggelig er det da? Hva med bare et enkelt “takk” eller “takk, så hyggelig”. Om så kan du gjerne svare “Takk, jeg likte den jeg og”, om du også liker sjorta du får komplimenter for. Hadde ikke det bare blitt hyggeligere for alle parter?
Og det er heller absolutt ikke noe galt i å gi et kompliment tilbake, som svar. Kankskje ikke der og da, det blir ofte litt lite troverdig og teit. men vær hyggelig tilbake, om du føler for det. Gir en person deg et kompliment, er den nok såppas frampå at han/hun blir glad av og høre noe positivt om seg selv og. Se an situasjonen.

Dessuten er det viktig og huske på at alle menesker ofte har noe bra ved seg; De kan være søte, snille, flinke og lytte, ha en bra hårdag, være flink og jobbe, være flinke til og danse. You name it! (dette må jeg lære meg og huske!)

Nå er ikke jeg flink til dette jeg heller, så dette er nesten like mye skrevet til meg. Men i dag klarte jeg det flott, derfor skriver jeg her. “Ida, en gang det passer, kunne du ha vært modell for noen bilder? Du har så utrolig nydelige øyne, og jeg vil prøve og ta øye-bilder.” Herregud så fint sagt! Jeg sa “takk, ja gjerne”, men jeg klarer ikke og ikke bli flau. Jeg blir tomat.

Selvsagt er det og tre ulemper - jeg har mistet hua mi, men den håper jeg de finner hjemme. Jeg finner ennå ikke støvelettene mine, og de hadde ikke lengre str 38 i butikken og det sner våt sne ute. MEN, det er meldt kaldt, hua mi er mest sansynlig hjemme i Lødingen og støvelettene skal jeg ringe etter i morgen. High five!